Ikke gå glipp av den nye TV-serien: Mannen som forandret verden

 

Tirsdager og søndager kl. 19:30
Fra 15 desember, 2015

 

To nye programmer per uke, hver tirsdag og søndag kl.19:30. Serien kommer også til å fortsette gjennom 2016. Mannen som forandret verden, er en TV serie som kommer til å fokusere på mannen Jesus, og hans liv. Denne serie kommer til å følge de fire evangeliene og boken Slektenes Håp.

 

Oversikt
15. des. Gud med oss

18. des. Det utvalgte folket

22. des. I tidens fylde

25. des. En frelser er født

29. des. Innvielsen i tempelet

1. jan. 2016 Stjernen viser vei

 

Mannen som delte tidsregningen

 

William Shakespeare, Martin Luther, Julius Cæsar, Charles Darwin, Adolf Hitler og Justin Bieber – hvor ville de havne på en liste over historiske personligheter hvor den mest betydningsfulle sto øverst?

 

Det var nettopp dette Steven Skiena og Charles Ward ville avsløre med sin nye bok, Who’s Bigger? Where Historical Figures Really Rank (Hvem er større? Hvor historiske personer virkelig rangere). De gikk til verket med strengt vitenskapelige metoder. De brukte flere Internett-baserte kriterier for å samle millioner av oppfatninger om disse personenes omdømme og berømmelse slik at de kunne fastslå deres historiske betydning.

 

Det store spørsmålet er selvsagt: Hvem tok førsteplassen? Hvem regnes som historiens aller viktigste person? Hvordan har oppfatningen av dette mennesket bestått sin prøve over tid? Svaret er kanskje et lite antiklimaks: Jesus. Etternavn overflødig. Han har over 2 milliarder etterfølgere nesten to tusen år etter sin død, hele den vestlige verden feirer hans bursdag til jul hvert år, og den moderne verdens tidsregning starter med hans fødsel. Jesus oppfattes altså som ”den mest betydningsfulle person som har levd”. Forfatterne ble spurt om Jesus kunne miste førsteplassen med det første på grunn av folks skiftende meninger. De svarte at ”folk kan nok rykke opp- eller nedover med tiden. Men Jesus har en ganske trygg ledelse.”
Dette er egentlig ganske utrolig. Jesus var bare aktiv som lærer i tre år og kom fra en avsides landsby i en bortglemt avkrok av Romerriket som han aldri fjernet seg særlig mer enn 30 mil fra under noen av sine reiser. Dessuten talte han ikke fremmedspråk, han hadde ingen formell utdannelse, og man kjenner ikke til noe han har skrevet (bortsett fra i sanden – Johannes 8,7). Dette gjør hans betydning for historiens gang enda mer forunderlig.

 

De kristne har ingen problemer med å forstå Jesu stilling i historien. De mener jo at de forbløffende påstandene av og om Jesus stemmer: Guds Sønn, som ble født, levde og døde slik oldtidens profeter hadde forutsagt: fredsfyrsten, frelseren som skal innlede en ny tidsalder for vår verden, mellommann mellom Gud og mennesker. Men for dem som ikke betrakter seg som troende kan de virke ganske passé og irrelevante, disse gode, gamle julesangene om hans fødsel under en stjerne som butikkene spiller mens vi haster av sted for å bli ferdige til jul. Tiden da Jesus levde er jo en ganske annen tid enn den vi lever i. Han kan sikkert ha hatt et slags svar på sin tids problemer, men hva kan hans liv og lære ha å si i vår tid?

 

En meget lignende tidsperiode

 

Hvis man skulle beskrive den tiden Jesus ble født inn i, skulle man nesten tro at de talte om vår tid. Det var stort sett en fredelig tid, pax romana, men denne freden var truet av uro i Midt-Østen: parterne var et stort problem, det folkeslaget som holdt til i det som i dagens verden heter Iran (ikke mye som har forandret seg). For romerne var terrorisme i stor skala en skikkelig hodepine – ved én massakre som kalles for den asiatiske vesperen ble 80 000 mennesker drept i Lilleasia. Konflikter i fjerne avkroker av imperiet fikk folk til å nekte å tjenestegjøre i hæren, så yrkessoldater tok deres plass. Likevel førte den utbredte freden til en enestående oppblomstring av kreativitet og nyskapning. Romerne bygde fantastiske akvedukter, spektakulære amfiteatre og veier som knyttet de forskjellige delene av riket sammen. Romerriket sørget også for at det ble ett felles språk, én valuta, én lov og en fri markedsøkonomi. Dermed fikk man en oppblomstring av handel og reisevirksomhet. Med økt mobilitet kunne nye ideer spre seg fort over lange avstander.

 

Dette var også en tid preget av stor velstand. De rike bodde i sine mange overdådige villaer, med gulvvarme og inventar av marmor. Byer som Roma nådde en folketetthet som var langt større enn i moderne byer som Manhattan og London. I byene bodde de fleste i trange leiegårder som ble kalt insulae og er utgangspunktet for vår tids moderne boligblokker. Det var en tid med stor avstand mellom fattig og rik, men med en sosial mobilitet hvor slaver kunne ende opp som rike godseiere, og det var en tid preget av filantropi: enkelte meget rike forretningsmenn brukte penger på prosjekter til det felles beste (som Bill Gates eller Warren Buffett i vår tid).

 

Romerrikets siste tid og vår tid er de eneste to gangene i historien da tilskuersport har vært spesielt viktig. Sportshelter og gladiatorer vant seg ufattelig berømmelse og rikdom, slik dagens idretts- og filmstjerner også gjør det. Gladiatorkampene ga grobunn for en voldskultur, ikke ulikt dagens voldsfilmer og dataspill. Uttrykket ”brød og sirkus” oppsummerer de to store tidsfordrivene: mat og underholdning. Og hvis man skulle beskrive den gjengse holdningen til sex, ville ord som snerpete og kjedelig være direkte malplasserte. Homoseksualitet var vanlig, det var også abort.

 

Det var i en slik tid at ”det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall… Josef dro da… til Davids by Betlehem… for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn” (Lukas 2,1.4–5). Augustus var Romerrikets første keiser. Han var tidens store personlighet og nådde toppen av politisk og religiøs makt. Han ga riket en ny og tryggere kurs i en tid med politisk uro og religiøs apati.

 

To messiaser?

 

De som studerer historien, finner slående likhetstrekk mellom Jesus og Augustus. Dette gjør Jesu høye status enda mer forbausende. Octavian (som Augustus egentlig het) fant tidlig en ny tittel til seg selv: divi filius, eller ”gudesønn”. Han var jo adoptivsønn av Julius Cæsar, som var blitt opphøyet til gud etter at han ble myrdet. Kort tid etter skriver Octavian at en ny stjerne hadde dukket opp på himmelen og var synlig i sju dager over hele verden. Dermed satte han stjernens tegn på hjelmen sin. Siden dukket den opp på mynter og segl som et symbol på håp.

 

Som skytsgud valgte Octavian seg Apollo, profetiens gud og sibyllenes beskytter. Sibyllene var kvinnelige profeter som ga det gamle Roma offisielle orakler når de ble konsultert i vanskelige tider. Et sibyllinsk vers spådde at når det ble fred med parterne, ville man få en ny gullalder. Da Octavian undertegnet en fredsavtale med parterne (20 f.Kr.), kunngjorde han at det var han som innledet den nye tidsalder. I sin takknemlighet kalte folket ham ”fredsfyrste”. De ga ham tittelen Augustus, som betyr ”den som er sendt av gudene”. Ifølge historikerne er dette ikke så veldig ulikt det hebraiske ordet Messias. Med stor glød og utstråling ga han seg til å reformere landets religion. Han iverksatte et omfattende program for restaurering av templer og gjenopplivet gamle presteskap og seremonier. Snart fikk Augustus samlet alle de viktigste presteskapene i Roma, deriblant pontifex maximus, til en seremoni. Til stede var den største folkemengden som noen sinne hadde kommet sammen i den evige stad. På det staselige alteret Ara Pacis Augustae, som fremdeles kan ses i Roma, blir han framstilt som mellommann mellom guder og mennesker. Historikerne mener at dette alteret var en del av det største soluret som noen gang er laget. Der er tiden for Augustus’ unnfangelse (vintersolverv, 25. desember) og fødsel (høstjevndøgn) avmerket.

 

Med en så formidabel skikkelse på den politiske og religiøse arena er det vanskelig å forestille seg hvordan snekkeren fra Nasaret kunne tre ut av historiens skygge. Men over to tusen år etter hans fødsel feirer folk fødselen til en som Bibelen forutsa skulle bli født under en stjerne (4 Mosebok 24,17) i Betlehem (Mika 5,2). Til alle tider har folk betraktet Jesus som fredsfyrsten (Jesaja 9,6) og deres mellommann med Gud (1 Tim 2,5), som den som frelser dem fra død og fortvilelse. Millioner har funnet trøst og styrke i Jesu liv og en dypere mening i hans budskap om rettferdighet, kjærlighet og toleranse. Kristenhetens historie inneholder mange sørgelige kapitler, og Jesu tilhengere har gjort mye urett i hans navn. Kanskje denne hektiske juletiden ikke er en dårlig tid å finne ut hva alt oppstyret egentlig dreier seg om: Han som sa ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile” (Matteus 11,28).

 

Ordene til skeptikeren og historikeren H G Wells, som ikke regnet seg som noen kristen, kan stå som en grei oppsummering av den ”utfattige læreren fra Nasaret”: ”Verden begynte å bli en annen verden fra den dagen denne læren ble forkynt, og hvert skritt mot større forståelse og toleranse og velvilje er et skritt på veien mot det universelle brorskap som Kristus forkynte. Historikerens prøve på en persons storhet er denne: ‘Hva etterlot han seg som kunne vokse? Fikk han folk til å tenke i nye baner og med en livskraft som varte ved etter hans tid?’ Ut fra dette tar Jesus førsteplassen.”

---

Antonella Pedley er i ferd med å avslutte sin magistereksamen i antikkens religioner ved UWTSD. Hun arbeider med å skaffe programmer til LifeStyleTV.